I tjue år levde jeg et liv uten bil. Ikke av miljøhensyn, ikke av økonomiske årsaker, men av ren og skjær overbevisning om at jeg ikke trengte det. Minimalisme handler jo om å fjerne det overflødige, og for meg føltes bil som det ultimate symbolet på unødvendig forbruk.
Livet uten bil – frihet eller begrensning?
Når jeg ser tilbake på de årene, husker jeg hvor stolt jeg var av å klare meg uten bil. Jeg syklet til jobben, tok kollektivt på lengre turer, og ba venner om skyss når det virkelig trengtes. Det føltes som å leve i tråd med mine verdier – mindre ting, mindre stress, mindre miljøavtrykk.
Men etter hvert begynte jeg å legge merke til noe interessant. Minimalistiske valg som faktisk kompliserte livet mitt.
Handleturen som tok tre timer med kollektivt kunne gjøres på 30 minutter med bil. Besøk hos familie som krevde omfattende planlegging og koordinering. Jobbmuligheter jeg sa nei til fordi de ikke var tilgjengelige med offentlig transport.
Når minimalisme blir maksimalisme
Det traff meg en dag at mitt «minimalistiske» valg om å ikke ha bil faktisk skapte maksimal kompleksitet i hverdagen. Jeg brukte enormt mye mental energi på transport – planlegging, venting, omveier, avhengighet av andre.
Ekte minimalisme handler ikke om å eie færrest mulig ting. Det handler om å fjerne friksjon fra livet ditt.
Veien til førerkort som voksen
Da jeg endelig bestemte meg for å ta førerkort som 38-åring, kjente jeg på en blanding av spenning og nervøsitet. Skulle jeg klare å lære noe så grunnleggende som de fleste gjør som 18-åringer?
Prosessen var overraskende givende. Å finne en god Trafikkskole i Tønsberg ble det første steget. Som voksen elev hadde jeg andre behov enn tenåringer – jeg trengte fleksible timer som passet med jobb og familie, og instruktører som forstod at voksne elever ofte har mer analyserende tilnærming til læring.
Det som overrasket meg mest var hvor mye jeg faktisk lærte om meg selv i prosessen. Å mestre noe nytt som voksen, å overvinne den lille stemmen som sa «du er for gammel til dette», ga meg en følelse av mestring jeg ikke hadde forventet.
Bil som minimalistisk verktøy
I dag eier jeg en liten, pålitelig bil – ikke fordi jeg elsker biler eller ser den som et statussymbol, men fordi den er et verktøy som forenkler livet mitt dramatisk.
Den står parkert i gata og brukes bare når jeg trenger den. Ikke til daglige ærender jeg kan gå til, ikke for å imponere noen. Den er der, stille og diskret, klar til å tjene sitt formål når det trengs.
Det er kanskje det mest minimalistiske ved den – at den ikke krever oppmerksomhet eller vedlikehold utover det nødvendige. Den bare gjør jobben sin.
Leksjoner om minimalisme og pragmatisme
Denne erfaringen lærte meg noe viktig om minimalisme: det handler ikke om dogmatisk å følge regler om å eie minst mulig. Det handler om å være bevisst på hva som faktisk forenkler og beriker livet ditt.
Noen ganger er det mest minimalistiske valget å eie noe som fjerner kompleksitet, selv om det betyr en ting til i livet ditt.
For meg ble bilen en påminnelse om at ekte minimalisme krever fleksibilitet og ærlighet overfor seg selv. Det krever at du spør: «Gjør dette valget livet mitt enklere eller mer komplisert?» i stedet for «Gjør dette valget meg til en bedre minimalist?»
Refleksjoner fremover
Jeg angrer ikke på de tjue årene uten bil. De lærte meg å sette pris på enkle ting, å planlegge bedre, og å være kreativ med løsninger. Men jeg angrer heller ikke på at jeg endret kurs.
Det fineste med minimalisme er kanskje dette: det er ikke en konkurranse om hvem som kan leve med færrest ting. Det er en kontinuerlig prosess med å finne ut hva som faktisk gir mening i ditt liv, akkurat nå.
For meg, akkurat nå, gir det mening å ha førerkort og en liten bil som står stille mesteparten av tiden, men som er der når jeg trenger den. Det er kanskje ikke det mest radikale minimalistiske valget, men det er det mest ærlege.
Har du tatt noen valg i navn av minimalisme som du senere har revidert? Jeg vil gjerne høre dine tanker i kommentarfeltet under.